Minnemarkering i Teltow: 72 år etter folkeopprøret i 1953

Minnemarkering i Teltow: 72 år etter folkeopprøret i 1953

17. juni 2025 skal ofrene for folkeopprøret i 1953 minnes i Teltow – en viktig begivenhet i DDRs historie som fortsatt berører mange mennesker. Klokken 17.00 det vil være en seremoniell kransenedleggelse ved minnesmerket på "Platz des 17. Juni", den tidligere Hamburger Platz. Det imponerende kunstverket med tittelen «The Demand», som ble skapt i 2011 gjennom samarbeid mellom studenter fra Immanuel-Kant-Gymnasium og historielærer Gregor Wilkening, minnes de modige menneskene som sto opp mot undertrykkelse og for frihet.

Delstaten Brandenburg vil også minnes ofrene i Potsdam ved denne anledningen. Fremtredende deltakere, inkludert visestatsminister Robert Crumbach og statens behandlingsoffiser Dr. Maria Nooke, vil holde talene. I sin tale understreket Crumbach at det var viktig å stå opp for frihet og sosial rettferdighet og å hedre demonstrantenes modige innsats. Nooke understreker den varige betydningen av det folkelige opprøret og behovet for å holde minnet om diktaturet i live. Visepresident for Brandenburgs delstatsparlament, Rainer Genilke, vil ta opp det sosiale ansvaret for å bevare historisk relevante hendelser.

Omstendighetene rundt opprøret

17. juni 1953 var ikke bare en protestdag, men et opprør som demonstrerte hvordan en million mennesker sto opp for sine rettigheter i Øst-Berlin og utover. Opprøret ble utløst av en heving av standarden som innebar høyere arbeidsbelastning for samme lønn – siste dråpe i et allerede anspent forhold. SED-ledelsen ble overveldet og trakk seg tilbake under beskyttelse av sovjetiske myndigheter. De svarte med å erklære krigslov og utplassere militæret, folkepolitiet og statens sikkerhet.

Det brutale nederlaget til opprøret førte til arrestasjonen av rundt 15 000 mennesker, og 1526 ble dømt innen januar 1954. Minst 50 mennesker mistet livet, noen av dem var medlemmer av DDRs sikkerhetsstyrker. Historikere som Udo Grashoff beskriver hjelpeløsheten til makthaverne på den tiden og den sjokkerte tilbaketrekningen til SED-tjenestemenn i møte med den brede bølgen av protester.

En resonnerende arv

72 år etter opprøret ser situasjonen noe annerledes ut i dag. En stor del av den yngre generasjonen viser liten interesse for denne viktige historiske begivenheten. Samtidsvitner som Wolfgang Jähnichen, som opplevde opprøret som 13-åring, føler ofte mangel på interesse blant studenter og eldre generasjoner. Günter Toepfer, som ble fengslet for «flukt fra republikken» etter å ha deltatt i protestene, kritiserer også den ofte mangelfulle kunnskapen om DDR og delingen av Tyskland.

Den føderale stiftelsen for å komme overens med SED-diktaturet prøver å vekke interesse for dette kapittelet av tysk historie ved å gjøre øyenvitner tilgjengelig for skolene. Men opprøret og de tilhørende spørsmålene om frihet og menneskerettigheter kommer ofte i bakgrunnen i samfunnet. I bare ti av 16 føderale stater er 17. juni forankret i læreplanen, og historietimene er få og langt mellom.

Den 3. juli 1953 ble 17. juni offisielt erklært «Den tyske enhetsdag», en høytid som var viktig frem til landets gjenforening i 1990. Men dagens minne viser at frihet ikke er noe som kan tas for gitt. Dette gjør det desto viktigere at skildringene av opprøret og lærdommene fra det blir gitt videre til neste generasjon. Stadtblatt.online rapporterer at begivenhetene til minne om 17. juni 2025 igjen ønsker å skape et rom for denne diskursen.

Til syvende og sist er det opp til oss alle å holde ånden fra 17. juni i live og stå opp for frihet og rettferdighet i håp om at en slik historie ikke gjentar seg.